Tinea capitis og tinea barbae (ICD-10: B35) 🚨

Tinea capitis og tinea barbae: Soppinfeksjoner i hodebunn og ansiktshår

Oversikt

Tinea capitis og tinea barbae er soppinfeksjoner i hår og hårsekkene, som rammer henholdsvis hodebunnen og skjeggområdet. De kalles noen ganger trichomycosis, men denne betegnelsen bør unngås: uten nærmere spesifikasjon viser den vanligvis til trichomycosis axillaris, en bakteriell kolonisering av armhår som ikke har noe med sopp å gjøre. Disse infeksjonene er forårsaket av dermatofytter—filamentøse sopper som har en spesiell affinitet for keratiniserte vev. Hovedsjangerne som er ansvarlige er Microsporum og Trichophyton. Etter infeksjonssted er disse:

• Tinea capitis: Dermatofytose i hodebunn og hårskaft;
• Tinea barbae: Soppinfeksjon som involverer skjegg- eller bartområde hos voksne menn.

Begge er smittsomme, og utbrudd kan forekomme i skoler, familier eller nærkontaktmiljøer. Det spres lett blant barn, men isolasjon er som regel ikke nødvendig når soppbehandling er startet. Rask diagnose og behandling er viktig: alvorlig inflammatorisk sykdom, særlig kerion, kan gi permanent arrdannelse og hårtap hvis behandlingen forsinkes. Ømme inflammatoriske plakk, pustler eller bløte hevelser krever systemisk behandling uten å vente.

Mønstre av soppinvasjon

Den kliniske presentasjonen avhenger av typen dermatofytt og mønsteret for hårskaftinvasjon. To hovedinvasjonsmønstre er identifisert:

• Ectothrix-invasjon: Soppsporer (arthroconidia) utvikler seg utenfor hårskaftet; typisk for Microsporum-arter;
• Endothrix-invasjon: Sporer dannes inne i hårskaftet; ses oftere ved Trichophyton-infeksjoner.

Kliniske former for Tinea Capitis

1. Ikke-inflammatorisk (Overflatisk) type

Denne formen skyldes vanligvis antropofile sopp som Trichophyton tonsurans (endothrix) og Microsporum canis eller M. ferrugineum (ectothrix).

• Lesjoner: Runde eller ovale skjellende flekker med mild rødhet eller ingen i det hele tatt; flassing og hårbrekk er vanlig;
• Hår: Ofte brutt ved hodebunnens overflate, som skaper nakne områder med korte hårstubber (“svart prikk”-utseende);
• Lokasjon: Primært på frontal- og temporale hodebunn;
• Wood’s lampe: Hår infisert med Microsporum fluorescerer grønnaktig under UV-lys;
• Utseende: I seboreisk type, ligner på flass eller tørr sebore.

2. Inflammatorisk type (Kerion)

Utløst av zoofile arter som Microsporum canis, eller den geofile Nannizzia gypsea (tidligere Microsporum gypseum). Denne varianten fører til en dyp, smertefull inflammatorisk lesjon.

• Lesjoner: 1–3 hovne, pustuløse plaketter med intens erytem og purulens;
• Hår: Løsner lett og kan falle ut eller bli fjernet uten motstand;
• Risiko: Kan føre til cicatricial (arrdannende) alopecia hvis det ikke behandles raskt;
• Symptomer: Smerte, ødem, regional lymfadenopati og systemisk malaise kan være til stede.

3. “Svart prikk” Tinea Capitis

Dette er den minste inflammatoriske formen for hodebunnsringorm og er forårsaket av Trichophyton tonsurans. Kjennetegnet funksjon er tilstedeværelsen av korte, brutte hår ved hårsekkåpningene som fremstår som svarte prikker ved nærmere undersøkelse.

• Lesjoner: Flere runde eller uregelmessige flekker, dekket med fin avskalling;
• Hår: Brutt av ved eller under hodebunnsnivå, som gir et svart prikkmønster;
• Komplikasjoner: Risiko for kronisk infeksjon og atrofisk alopecia.

Kliniske former for Tinea Barbae

Tinea barbae rammer voksne menn i skjegg- og skjeggstubbområdet og skyldes oftest zoofile sopp som Trichophyton mentagrophytes og T. verrucosum.

1. Inflammatorisk type (Parasitisk sykos)

• Symptomer: Smertefulle, nodulære og pustulære lesjoner som ligner på kerion, med purulent utflod fra folikkelåpninger;
• Hår: Lett å trekke ut med purulent materiale ved basen.

2. Overfladisk type

• Lesjoner: Mild folikulær betennelse, erytem og avskalling som ligner på bakteriell folikulitt;
• Betennelse: Mindre alvorlig enn kerion-typen presentasjon.

3. Annulær type

• Utseende: Ringformede flekker med hevede, skjellende kanter som inneholder vesikler eller skorper;
• Sentralområde: Har en tendens til å delvis bli klar, og danner et klassisk tinea-ringmønster som ligner på tinea corporis.

Diagnose

Nøyaktig diagnose er kritisk for effektiv behandling og infeksjonskontroll. Diagnostiske trinn inkluderer:

• Wood’s lampeundersøkelse: Nytte for å oppdage Microsporum-arter, som fluorescerer under UV-lys;
• Mikroskopi: Direkte KOH-undersøkelse av plukket hår eller hudskjell for å oppdage sopp hyfer eller sporer;
• Kulturell undersøkelse: Klinisk undersøkelse med KOH-mikroskopi er vanligvis tilstrekkelig; kultur på Sabouraud agar identifiserer arten og er mest nyttig ved atypiske, residiverende eller behandlingsresistente tilfeller;
• PCR-testing: Svært spesifikk molekylær teknikk brukt til å identifisere sopp DNA i kliniske prøver;
• Epidemiologisk undersøkelse: Viktig i sammenheng med utbrudd eller skolebasert overføring.

Differensialdiagnose

Disse infeksjonene kan etterligne forskjellige dermatologiske og systemiske tilstander, noe som gjør differensialdiagnose essensiell for å unngå feilbehandling. Viktige tilstander å skille fra inkluderer:

• Alopecia areata: Plutselig innsnevring av prikklignende hårtap med glatt hud, ingen avskalling eller betennelse;
• Diskoid lupus erythematosus: Erytematiske, arrdannende plakk med folikulær plugging og atrofisk;
• Psoriasis og seboreisk dermatitt: Kan presenteres med avskalling på hodebunnen, men mangler hårbrudd eller betennelse;
• Pseudopelade av Brocq: Langsomt progredierende arrdannende alopecia med glatte, elfenbenfargede flekker;
• Bakteriell sykos (folikulitt barbae): Smertefulle pustler begrenset til skjeggområdet, men forårsaket av bakteriell infeksjon;
• Sekundær syfilis (impetiginøs syfilid): Må utelukkes når det er tilstede av avskalling og alopecia, spesielt i høyrisikopopulasjoner.

Behandling

Behandlingen innebærer både systemisk antimykotisk behandling og tilleggsbehandling av lokal behandling. Behandlingen bør veiledes av det kliniske bildet og, der mykologi er tilgjengelig, av den identifiserte arten.

Systemiske antimykotiske midler:

• Griseofulvin: Ofte foretrukket ved Microsporum-infeksjoner; godt tolerert og egnet til bruk hos barn (finnes som suspensjon);
• Terbinafine: Ofte mer effektiv mot Trichophyton-arter; brukt både hos barn og voksne. Valg av middel følger det kliniske bildet og, der det er tilgjengelig, mykologien;
• Itrakonazol: Breddespekter antifungal effektiv i resistente eller tilbakevendende tilfeller.

Varigheten av systemisk behandling avhenger av organismen og legemidlet: kurer med griseofulvin ved Microsporum-infeksjoner er vanligvis lengre enn kurer med terbinafin ved Trichophyton, og klinisk respons og omfang av infeksjonen påvirker også dette.

Topisk terapi:

Brukes kun som tilleggsbehandling. Topikale midler når ikke soppen inne i hårskaftet, så alene klarer de ikke å utrydde infeksjonen. Alternativer inkluderer:

• Topiske antifungale midler: Tilleggsbehandling kun. Tinea capitis og tinea barbae krever systemisk behandling, fordi topikale midler ikke når soppen inne i hårskaftet og follikkelen;
• Sjampo med antifungal effekt: Ketokonazol eller selensulfid, for å redusere avstøting av sporer. En tilleggsbehandling, ikke en behandling;
• Sammensatte preparater: Keratolytiske og antiseptiske lotioner forskrives fortsatt enkelte steder, men de er ikke en del av standard evidensbasert behandling og erstatter ikke systemisk behandling.

Støttende pleie og Hygiene under behandling

Effektiv behandling krever ikke bare medisinering, men også riktig hygiene og atferdsmodifiseringer for å redusere reinfeksjon og smitte:

• Hårpleie: Rutinemessig ukentlig barbering eller klipping er ikke nødvendig, hjelper ikke behandlingen, og risikerer å skade huden og spre infeksjonen;
• Antifungal sjampo: Ketokonazol- eller selensulfid-sjampo reduserer avskalling av sporer og smitte til andre. Det er et tillegg og erstatter ikke systemisk behandling;
• Barrierebeskyttelse: Bruk gasbind eller bomullshodeplagg for å forhindre spredning; kast eller steriliser daglig;
• Unngå deling av personlige eiendeler: Håndklær, kammer, hatter, barberblader bør ikke deles;
• Sosial hygiene: Unngå å dele hatter, kammer og håndklær. Isolasjon er ikke nødvendig når antifungal behandling er startet.

Forebygging

Forebygging av tilbakefall og smitte involverer en kombinasjon av folkehelseopplæring og personlig pleie:

• Rask behandling: Søk tidlig medisinsk hjelp for mistenkelige lesjoner i hodebunnen eller skjeggområdet;
• Screener kontakter: Familimedlemmer eller klassekamerater til smittede personer bør undersøkes for tegn på infeksjon;
• Sanitering: Desinfiser kammer, børster og barberverktøy etter hver bruk;
• Kjæledyrpleie: Siden zoofile sopper ofte overføres av dyr, inspiser kjæledyr i husholdningen og konsulter en veterinær om nødvendig;
• Generell helse: Dårlig ernæring eller redusert immunitet kan gjøre en infeksjon mer sannsynlig hos noen personer, men ingen av delene er nødvendig for at en dermatofytt skal få fotfeste, og et friskt barn kan få det like lett;
• Unngå traumer: Forhindre riper og skader på hodebunnen eller skjeggområdet som letter soppens inntredelse.

Konklusjon

Tinea capitis og tinea barbae er infektiøse dermatofytoser med varierende kliniske manifestasjoner avhengig av soppart og vertens immunitet. Tidlig anerkjennelse, laboratoriebekreftelse, og passende behandling er avgjørende for å forhindre komplikasjoner som arrdannelse alopecia eller omfattende utbrudd.

Med en kombinasjon av systemisk antifungal terapi, topiske midler, personlig hygiene og kontaktforebygging kan de fleste tilfeller behandles vellykket. Fortsatt bevissthet og pasientopplæring er nøkkelen til å redusere tilbakefall og samfunnsoverføring av soppinfeksjoner i håret.